22. Juli 2011

Norge får sjokk. Det føles som om vi holder på å sovne, men med et rykk våkner vi og klarer ikke begripe det som nettopp har skjedd. Alle har sin egen historie rundt dagen som rystet verdens beste land.

5 år senere er vi kanskje ikke helt sikker på hva det var som egentlig skjedde. Flere har sikkert våknet og fortrengt hele hendelsen, men 14 forskjellige forfattere og dramatikere har ikke fortrengt terroren vi gikk gjennom. De har skrevet bøker og tekster om 22. Juli i etterkant av terroren.

Tale Næss og Nina Wester har tatt utdrag fra alle disse bøkene og tekstene, og har satt sammen et manus på 67 sider. Manuset blir lest opp av 22 personer fra forskjellige bakgrunner. Noen var skuespillere, noen var forfattere og noen var pårørende.

Vi sitter i tre sirkler rundt hverandre. Alle har hvert sitt manus. Leserne presenterer seg selv, og Tale gir oss en kort innledning og vi får vite at vi skal bruke en time på å komme oss gjennom manuset.

Det er helt stille i rommet. Alle følger med i manuset mens vi hører på stemmene til de modige som sitter der å leser høyt.

Det tar tre kvarter lenger enn planlagt. Tale får ordet og benytter muligheten til å snakke med noen av hedersgjestene som er til stedet. Ari Behn er til stedet og leser en egen tekst. I det han kaster arket på gulvet, vet vi at ArtLabben er ferdig.

Det er mange som heller vil at vi bare skal holde kjeft, sånn at vi kan glemme hele 22. Juli. De tror og mener at vi i den yngre generasjon skal bevares fra den harde og kalde sannheten. Kanskje det er fordi de er redde? Kanskje de ikke er helt sikre på hva som egentlig har skjedd selv? Er de redde for å påvirke vår generasjon? Er de redde for at vi skal bli redd?

I 2011 var jeg 12 år. Jeg var på hytta med pappa når det skjedde. Vi satt oppe hele natten og hørte på nyhetene på radioen. Pappa begynte å gråte. Jeg hadde aldri sett det før.

Noen uker senere begynte jeg i 7 klasse. Lærerne var ikke sikre på hvordan de skulle fortelle om den grå Juli-dagen vi aldri glemmer. Jeg tror det er mange som ikke vet hvordan man skal snakke om 22. Juli. Hvertfall ikke til barn. De vil vel sikkert også at vi bare skal slutte å snakke om det. Men det kan vi ikke.

Hvis vi slutter å snakke om 22. Juli, blir det bare en liten puslespillbit i Norges historien. Det blir feil å la det gå. Vi kan ikke glemme de som ble tatt fra oss. Vi kan ikke glemme redselen, men heller lære oss å ikke være redd.

Det er nettopp derfor det er så bra at Tale Næss og Nina Wester tør å lage så vakker kunst av en så stygg hendelse. Det gjør det også lettere å høre på for de som ikke vil det. De får kanskje et nytt syn, eller kanskje de får svar på spørsmålene sine. Ved å lage kunst av 22. Juli kan vi også unngå en gjentakelse. Ikke glem 22. Juli 2011.